Ludvig Skramstad - slik Vilhelm Dybwad opplevde ham

Fra Vilhelm Dybwads erindringsbok «Venner og kjenninger fra 80-årene». Oslo 1941. Gyldendal Norsk Forlag.

I en lang rekke av år bodde vi om sommeren i Drøbak, byen med de mange navn som veksler med vær og vind og med hvers sinn. De 2087 fastboende kaller Drøbak «rosenes by» efter den vesle, pene, velstelte haven til doktor Johnsen i «Storgata», byens eneste trafikkåre. Krigsmakta kaller byen«Nordens Gibraltar» efter Kaholmen. Badegjestene foretrekker «kunstnernes by» eller kort og godt «Skramstad» efter maleren som regjerte der i et par menneskealdrer. Lystseilerne har døpt den «Drawback», fordi det er nesten umulig å krysse op gjennem Drøbak-sundet, når strømmen går imot, og de skal hjem til Oslo om søndagskvelden. Endelig har onde tunger døpt byen «Sladreback» efter konene ved vannposten.

Drøbak er - især var - et bedårende sommersted. Fremfor alt et uforlignelig badested. Strømmen går stri inn og ut av det trange sundet og sørger alltid for rent og friskt vann til de tusen badegjester, som besetter hvert kott det kan stå en feltseng eller en sofa i. Byens egne innvånere må flytte fra hus og hjem, når strømmen kommer, og gud alene vet hvor de holder til i badesesongen. Tilstrømningen stiger fra år til år. I de tre sommermånedene har Drøbak dobbelt så mange innvånere som i resten av året. Byen lever av dem, borgerne slåss om å få dem til leieboere, men kan ikke fordra dem. De ser sig gale på de nydelige unge pikene, som tilsynelatende har glemt å ta med sig både kjoler og hatter, så de må gå omkring i kokette, stramme badedrakter og spraglete badehetter hele døgnet rundt .

Det var maleren Ludvig Skramstad som opdaget Drøbak. Med skarpt fremsyn og sikker smak så han at det kunde gjøres noe ut av dette fortryllende, idylliske stedet. Han valgte sig den vakreste tomten som var å opdrive sørpå i «Torkildsbyen», like utenfor bygrensen, sikret sig et stort areal av de nakne fjellknausene, som fra høidedraget i øst skrånet i lune trapper og avsatser helt ned til stranna. Med utrettelig strev og store pengeutlegg kjørte han store masser av jord på de flatere tomtestykkene nede ved sjøen, sådde dem til og forandret hele stranden til en lun, frodig have. Han tegnet og bygget sin stilfulle, vakre bygning i to stokkverk med høiloftet atelier og mange rom. Det lå fritt og høit i bakken med brede tretrapper i mange trin ned mot sjøen. En ren kongsgård var det, og Skramstad bodde der som Drøbaks ukronede konge i mange år.

Skramstad var en storstilet, flott personlighet. En ekte grand seigneur. I sine velmaktsdager utviste han en rent overdådig godgjørenhet og hjelpsomhet, - han blev et rent forsyn for det vesle fattige stedet han hadde slått sig ned i, tok imot alle som trengte hjelp eller råd, og var like gavmild på tid som på penger.

 

 

Sin egentlige glansperiode hadde han i slutten av 70-årene. Da malte han best og solgte mest, og kunde ta de priser han vilde. Han var en ualmindelig sikker tegner. I sin ungdoms studietid hadde han vandret eller fart igjennem hele Norge og fylt en mengde skissebøker med raske utkast fra alle kjente og berømte steder i landet. Han var så bereist og hadde vært så flittig, at han ut av hodet kunde male typiske landskaper fra hvilket som helst sted i Norge. Han behøvde ikke titte efter i skissebøkene sine engang, sa han selv.

«Kommer det en fyr og sier: Jeg vilde gjerne ha et maleri fra Svolvær - eller fra Farsund - eller hvor det kan være han hører til henne - så sier jeg: All right! og risser op noen streker, som han straks drar kjensel på. Likedan om en vil ha en foss oppi Skåbu eller en setergrend i Østerdalen … jeg har det i hue' altsammen.»

Han solgte alt hvad han malte den gangen og gjorde store forretninger. At han var den maler i Norge som tjente best, er ikke tvilsomt. Han utfoldet en makeløs arbeidskraft. Malte kolossale veggdekorasjoner i turisthoteller og private herskapsboliger hele landet over, og fant allikevel tid til gratis-arbeider av veldig målestokk hver gang en eller annen stor festlig tilstelning skulde settes i verk i Kunstnerforeningen eller Studentersamfundet. Når kunstnerne skulde holde karneval og studentene «verdensutstilling» eller «grisefest» tydde de alltid til Skramstad, og han var straks på pletten og malte med liv og lyst både natt og dag. Til studentenes verdensutstilling i 1881 malte han Hans Majestæt Grisens anegalleri, som ennu pryder samfundets vegger på alle grisefester.

Jeg skal ikke fordriste mig til å uttale noen bedømmelse av Skramstads kunst. Sikkert er det at han i senere år av sitt liv misbrukte sin eventyrlige kunstneriske ferdighet til en masseproduksjon, som måtte føre til en altfor løs og overfladisk behandling av opgavene og til altfor mange svakere gjentagelser av ypperlige eldre billeder.

På min vegg henger et mesterlig landskap fra Gol, en studie som er signert «Gol 31. oktober 1877». Han holdt det selv for å være et av de beste landskaper han hadde malt.

«Dette skal du få,» sa han. «Det er det motivet jeg har tjent flest penger på i mitt liv. Jeg har malt det utallige ganger. Men studien er best.»

Det burde henge i Nasjonalgalleriet. Men der har de vel ikke en halv kvadratmeters plass til en studie av Skramstad, om den er aldri så fremragende.

Det var Skramstad som fikk oss til Drøbak. Da vi hadde vært der som leieboere et par sommere og hadde likt oss urimelig godt, foreslo han oss å kjøpe skolebestyrer Keysers hytte som lå like ved hans egen store, vakre have i Torkildsbyen, og vi slo til. Hytta var svært hyggelig og lå vakkert til med utsikt til Filtvedt og lenger sørover, men den var for liten, så vi måtte bygge til en stor peisestue med dyp kjeller under og dessuten pikeværelse og kjøkken og et loftværelse. En søndag tidlig om våren 1898 var vi dernede med en arkitekt som Skramstad hadde tinget til å lage et utkast til påbygget. Da Skramstad fikk se utkastet, tok han mig tilside og sa: «Gi'n 100 kroner og la'n reise hjem. Jeg skal tegne for dig.» Og dermed blev det.

Skramstad var en støver av en arkitekt, praktisk og dreven og hadde fin kunstnerisk smak og stor evne til å utnytte byggetomtens bakkete og knausete terreng, og fremfor alt til å føie nybygget vakkert og naturlig til den gamle hytta som stod der før, så det ferdige bygg blev et harmonisk hele.

Byggearbeidet blev straks satt i gang. I mai skulde vi til Paris og være borte en 5-6 uker.

«Bare reis dere,» sa Skramstad. «Overlat det hele til mig. Jeg har bygget hus før!»

En makeløs mann! Han fikk carte blanche til å kjøpe inn materialer, feste steinbrytere til sprengning og muring av kjeller, tømmermenn til å lafte bygningen og sakkyndige folk til å føre op klebersteins-peis o.s.v. Og mens vi oplevet vårens inntog i Paris, steg det vakre bygget i været fra dag til dag.

St. Hans-kvelden holdt vi et dundrende kranselag på «Hellinga» for byggmesteren, arbeiderne og naboene.

«Vollendet das ewige Werk!
Prächtig prahlt der prangende Bau!»

Den vesle, fattige fiskerhytta var forvandlet til et nesten staselig hus med rommelig veranda mot syd. Et lunt og vakkert og billig sommersted blev det. Det kan vi takke Skramstad for.

Noe herskapshus var det nå ikke. Det var og blev tre små soveværelser i den gamle hytta. Men peisestua hadde byggmesteren gitt dimensjoner. Her var høit under loftet og romt mellem lafteveggene. Den eneste arkitektoniske prydelse var den store, gilde klebersteinspeisen på langveggen.

Ved et treff fikk peisestua et eiendommelig og sjeldent utstyr. Jeg var dengang en hissig Napoleon-samler og var stadig på jakt efter alskens kuriositeter fra Napoleonstiden, navnlig billeder av keiseren selv. En maidag gikk jeg som vanlig og drev langs Seine-kaiene og rotet i antikvarenes utstillingskasser. Jeg kom over et gammelt farvet «2 skillings-trykk» som jeg fikk kjøpt for en franc; det forestilte Napoleons avskjed med sine grenaderer i Fontainebleaus slottsgård den 20. april 1814. Et gloende farvetrykk uten spor av verdi var det, men en herlig flekk på veggen i fattigmanns stue.

Noen dager efter gikk jeg inn til en av de store, alvorlige antikvitetshandlerne i Rue Richelieu og spurte efter Napoleon-portretter. Han fant frem en hel del gamle kobberstikk, og jeg kjøpte et par stykker. Så sier han: «Siden monsieur er samler, kan De kanskje ha interesse av en nokså kuriøs gammel samling av kolorerte trykk fra Napoleons liv . . . De blev lavet da Napoleons lik blev ført hjem til Frankrike fra St. Helena. Napoleon III spredte dem ut over hele Frankrike til forherligelse av Bonapartene. Det er tarvelige godtkjøps-gjengivelser av maleriene i Versailles slott, uten kunstverdi, men de er nu uhyre sjeldne og vanskelige å få fatt i. Kunde de interessere Dem som samler?»

Jeg blev umåtelig spent på å få se dem.

«Det var ialt 46 billeder i serien,» sa antikvaren da han kom og la pakken på disken, «og i min samling er det hele 45. Det mangler altså bare ett eneste trykk på å være komplett .»

«Hvad forlanger De for samlingen?» spurte jeg hissig.

«25 francs, monsieur.»

Jeg slo øieblikkelig til uten å bla igjennem serien. Jeg så straks at det billede jeg hadde kjøpt noen dager i forveien hørte til samlingen; men trodde selvfølgelig at det var en dublett av en av de 45 jeg nu hadde for mig. Da jeg kom hjem i hotellet med min skatt og gikk igjennem billede for billede, viste det sig at det første jeg hadde fått kloen i, var det 46de som manglet!

Nu var samlingen komplett! Enhver som selv er samler, vil forstå at min begeistring var grenseløs.

Da jeg kom hjem til Norge, lot jeg hele stasen innramme i gamle kaffebrune trerammer og glass. Rammene kostet minst ti ganger så meget som skilderiene. De lyste av glede i sin flotte innfatning, da de i rad og rekke hadde fått plass i peisestua på «Hellinga» i Drøbak. De henger der den dag idag. Farvene er blitt litt blekere i løpet av de snart halv hundre år de har prydet veggene, men enda gjør de sig brilliant.

Peisestua er en av Drøbaks severdigheter.

I de somrene jeg var Skramstads nærmeste nabo i Drøbak - det var årene omkring århundreskiftet - lærte jeg ham å kjenne til bunns. Han førte dengang en fortvilet kamp for tilværelsen og hadde det rent forbannet til slutt. Men han gav sig ikke. Han stod op ved 4-5-tiden hver morgen. I løpet av to-tre timer smurte han op to veldige landskapsbilleder, som måtte være fullt ferdige før dampbåten «Alpha» gikk innover til byen ved halv-ni tiden. Maleriene var så ferske at han måtte anbringe korker mellem dem i alle fire hjørner for å holde billedflatene fra hverandre så de ikke gnisset sammen og «blandet farver» på veien. Fra dampskibsbrygga på «Ravèren» ruslet han like op til en kunsthandler eller auksjonsforretning med dem og fikk en 50 kroners penger i høiden på hvert. Så hadde han da litt til avdrag og litt å leve av for en dag eller to.

Det sier sig selv at en kunstner med Skramstads selvfølelse ikke likte denne forjagede handelsvirksomheten. Han visste altfor godt selv, at det ikke var mesterverker han laget slik på spreng. Han malte for det daglige brød og for sine kreditorer, men det var en pinefull geschäft som litt efter litt måtte tære på hans gode kunstnernavn.

Til slutt blev han trett av denne måten å leve livet på, brøt overtvert og reiste plutselig fra hele greia, - fra sitt deilige sted, fra kone og barn, fra slitet og elendigheten. Han drog ned til sin ungdoms kjære studieby München for å vinne et nytt marked for sin kunst. Han tvilte ikke et øieblikk på at det skulde lykkes der hvor hans navn hadde så god en klang. Og han tok ikke feil. I begynnelsen gikk det ham storartet, han blev mottatt med åpne armer av sine gamle forbindelser. Han malte alvorlig og omhyggelig, gav sig tid og la hele sin kunstneriske evne i arbeidet og frydet sig over å merke at hans øie var like klart og hans hånd like fast som før. Igjen solgte han alt hvad han malte og fikk fort vekk 1200 à 1500 mark eller mer for større billeder.

Han leiet et fornemt atelier og var igjen den flotte, velhavende kunstner. Sendte rikelig med penger hjem til familien og beholdt nok selv til å opta sin virksomhet som rundhåndet vert og beskytter. Han følte sig så spenstig og fornøiet som han ikke hadde vært på mange år.

Men igjen blev han fristet til å male for meget, og sa gikk det atter nedover med prisene. Alt i alt hadde han noen gode, lykkelige år dernede, og han blev i München til sine dagers ende. For alle norske som søkte ham, var han den samme morsomme, hyggelige vert som i gamle dager og en ypperlig fører som øslet med tid for å vise frem sin kjære residensstad.

Hjemme i Drøbak hadde han i sin velmaktstid vært som en konge, en klok rådgiver for alle som hadde vanskeligheter å kjempe med og en utrettelig hjelper for dem som var i pengeknipe. Han ergret sig stadig over de dåsemiklene som styrte med byen Drøbaks saker. «De gjorde aldri annet enn dumheter!» De forskuslet planen om en jernbane til Drøbak i sidespor fra Ås. De kunde aldri bli enige om å bygge en brukelig båthavn nordpå. De ofret ikke nok på Drøbaks bad og på vannverket, det blev bare halvt altsammen. Han var den eneste som var fremsynt og visste hvordan byen skulde styres, men ham hadde de aldri villet høre på. Han hadde nå forresten litt av hvert å passe på inne i hovedstaden også. I et intervju med Chr. Krohg sier Drøbaks berømte foregangsmann, vaktmester Torgersen: - Skramstad? Er det ikke lørdag idag? Da er han jo alltid inne i by'n. «Av gammel vane,» sier han selv. Jeg tror nå det er fordi han vil se efter hvad de foretar sig derinne, - at de ikke gjør noe galt med Eidsvoldsplassen. Han tør ikke være for lenge borte fra dem.

Folk blev lei av hans evige kritikk, og han gad til slutt ikke snakke til dem. Han blev en ensom mann og levet i grunnen bare i de tre flyktige sommermånedene når den gale ungdommen fra Kristiania tok Drøbak med storm og ophevet all ro og orden i «rosenes by».

I sine siste leveår fikk Skramstad et nytt Drøbak å styre med, en liten landsby som hette Weyarn ca. 45 km. syd-øst for München. Han gjorde bekjentskap med byens liberale borgermester og blev snart hans beste venn og fortrolige rådgiver. I Weyarns beste bierlokale satt de disse to høiedle augurer med sitt skummende krus øl og ordnet alle byens viktige anliggender.

På et postkort datert Weyarn 27. desember 1911 skriver han:

«Jeg tilbringer min jul som mine fleste søndage herude. Omstående ser du min vært Borgermesteren og mig. Vi drøfter valgene. Vi har netop havt kommunevalg, og skal ha valg til Landdagen og Rigsdagsvalg - alt i løbet av en måned. Til helvede går det! Hilsen.

Hvorfor gjør Dere halvt arbeide hjemme? Slip fruentimmerne til at præke i kirkene såmeget de lyster mod at de lukker sine mundlæder der hvor det behøver fornuft.»

Jeg kunde merke på alle hans skriverier at det klødde i fingrene hans efter å være med i korridorene. Nesten hver eneste dag sendte han mig et tettskrevet brevkort med greie, fyndige instrukser og kritiske bemerkninger til alt hvad regjeringen og stortinget foretok sig. Han var bestandig veldig optatt av politikk og sociale spørsmål og hadde en kolossal selvtillit, så det undret mig ikke at han var sprekkeferdig over å være så langt vekk fra Norge under unionskrisen.

Det var en trøst for hans venner å vite, at om han ikke fikk høve til å være den som ordnet Norges tvist med Sverige, så fikk han i det minste være med i noen år å styre og regjere en liten dorf i Bayern.

 

Fra Vilhelm Dybwads erindringsbok «Venner og kjenninger fra 80-årene». Oslo 1941. Gyldendal Norsk Forlag. Gjengitt med tillatelse fra forlaget.